Here you will find all norwegian grammatikk for all the levels A1, A2, B1 and B2. If you like to take a norwegian grammar course, you can contact us by clicking on TRY NOW.

If you have any questions for norskprøve, bergenstest you can ask us anytime.

PRONOMEN

Den - Det

DET – DEN

Ordene det og den har mange funksjoner i norsk.

Personlig pronomen: DET eller DEN

Et personlig pronomen erstatter et substantiv i setningen. På engelsk bruker man it:

Jeg ser ei bok. Den er fin. I see a book. It (= the book) is nice.

Den refererer til hankjønn og hunkjønn. Det refererer til nøytrum.

Jeg har en bil. Den er ny. Jeg har ei avis. Den er interessant. Jeg har et hus. Det er nytt.

Ubestemt pronomen: DET

Et ubestemt pronomen refererer ikke til noen spesifikk person eller ting. Det er et upersonlig subjekt i setningen, og ofte har setningen et annet logisk subjekt:

Det regner. Det står en mann på veien. (logisk subjekt = en mann)

Et ubestemt pronomen erstatter ikke et substantiv i setningen:

Det er ei fin bok. (Det ≠ ei bok) Det er ei bok her. (Det ≠ ei bok)

På engelsk bruker man it og there som ubestemt pronomen. På norsk må vi bruke det.

It is a nice book. Det er ei fin bok. There is a book here. Det er ei bok her.

Engelsk there kan også referere til et sted. Da må vi bruke der på norsk:

There is a house there. Det er et hus der.

Påpekende pronomen: DET eller DEN Det og den er også påpekende pronomen, og betyr that på engelsk. Den refererer til hankjønn og hunkjønn, og det refererer til nøytrum:

Jeg liker den bilen. I like that car. Jeg liker den boka. I like that book. Jeg liker det huset. I like that house.

Adjektivets artikkel: DET eller DEN

Det og den fungererer som adjektivets artikkel i bestemt form. Den refererer til hankjønn og hunkjønn, og det refererer til nøytrum:

Den grønne bilen/boka. Det grønne huset

Man

MAN

Man er et ubestemt pronomen. Vi kan bruke det når vi snakker generelt om personer som ikke blir spesifisert, men det er mange restriksjoner for når vi kan bruke man.

Man kan bare være subjekt i setningen.

Det er viktig at man har en interessant jobb.

Hvis den uspesifiserte personen er objekt eller kommer etter en preposisjon, kan vi ikke bruke man. En er et synonym til man som kan stå som objekt og etter preposisjon.

Sola gir en ny energi. Legene sier at frisk luft er bra for en.

Noen ganger kan vi også bruke andre alternativer enn en for man, som for eksempel noen eller et substantiv:

De ga jobben til noen fra Italia. Sola gir folk ny energi.

Man kan ikke ha -s og uttrykke genitiv. Da er det ofte best å bruke et possessivt pronomen eller et substantiv:

Kunst stimulerer fantasien vår. Vi må respektere folks meninger. Vi kan også bruke ens, men det er ganske formelt.

Kunst stimulerer ens fantasi.

En som-setning kan ikke referere til man. Her kan vi også bruke en.

En som har en interessant jobb, trives på jobben.

Noen eller Noe

NOEN ELLER NOE?

Noen og noe er ubestemte pronomener.

Noen Vi bruker alltid noen om personer:

Det er noen i huset. Kan noen høre meg?

Vi bruker alltid noen i plural:

Jeg ser noen gutter. Noen av husene er gamle.

Vi bruker noen sammen med maskulin og feminin i spørsmål og negasjoner:

Har du noen idé? Jeg har dessverre ikke noen kopp.

Noe Vi bruker noe når pronomenet ikke har noen referanse:

Skal du gjøre noe gøy i helga? Det er ikke noe morsomt på TV. Noe er bedre enn ingenting.

Vi bruker noe om ting vi ikke kan telle:

Har du noe kaffe?

Vi bruker noe sammen med nøytrum (singular) i spørsmål og negasjoner:

Jeg ser ikke noe hus. Har du noe sted å bo?

Noe betyr også ”litt”. Men etter verb må vi bruke litt:

Jeg har noe/litt tid. Jeg skal trene litt.

Personlig Pronomen

PERSONLIGE PRONOMENER

Denne tabellen viser de personlige pronomenene i norsk.

Subjekt
Objekt Etter preposisjon

Refleksivt 1. sg. Jeg meg meg 2. sg. Du deg deg

3. sg.
Han ham seg Hun henne Det / den det / den 1. pl. Vi oss oss 2. pl. Dere dere dere 3. pl. De dem seg

Vi bruker subjekt-formene når pronomenet er subjekt i setningen:

Jeg ser en film

Subjekt-formene har bare stor bokstav når de er først i setningen:

I kveld ser vi en film. Jeg liker filmen. Liker du den?

Vi bruker objekt-formene når pronomenet er objekt i setningen eller står etter en preposisjon:

Ole ser henne. Han reiser til henne.

Vi bruker de refleksive formene når subjektet og objektet er samme person og sammen med refleksive verb:

Han vasker seg. Han gleder seg til vinteren.

Det eller den Norsk har to pronomener for engelsk «it»: det og den. Vi bruker den når pronomenet refererer til noe som er maskulin eller feminin. I nøytrum og når vi ikke har en referanse, bruker vi det.

Jeg har en bil. Den er gammel. Hun leser ei bok, og hun liker den godt. Han kjøper et bord. Det er dyrt. Hva er det?

Se også dokumentet Det - den for mer informasjon.

Possessiv

POSSESSIVE PRONOMENER

Possessive pronomen sier: Hvem eier noe?

Jeg har en bil. → Det er bilen min.

De possessive pronomenene har disse formene:

Maskulin Feminin Nøytrum Plural Jeg faren min mora mi huset mitt vennene mine Du faren din mora di huset ditt vennene dine Han faren hans mora hans huset hans vennene hans Hun faren hennes mora hennes huset hennes vennene hennes Vi faren vår mora vår huset vårt vennene våre Dere faren deres mora deres huset deres vennene deres De faren deres mora deres huset deres vennene deres

Vi kan sette eiendomspronomenet foran eller bak substantivet:

Det er faren min. → Substantivet i bestemt form. Det er min far. → Substantivet i ubestemt form.

Sin Sin er et refleksivt possessivt pronomen. Det betyr at sin referer til subjektet og forteller at subjektet er eier. Vi kan bare bruke sin i 3. person (han, hun, det/den, de).

Anne snakker med mannen sin. (= Annes mann) Anne snakker med mannen hennes. (= ikke Annes mann)

Sin har samme former som min: faren sin – mora si – huset sitt – vennene sine

Dokumentet Sin på grammatikk.com forklarer hvordan du skal bruke pronomenet sin.

Refleksiv

REFLEKSIVT PRONOMEN

Vi bruker refleksivt pronomen når subjektet og objektet er samme person.

Jeg vasker meg. Erik vasker seg.

Refleksivt pronomen refererer alltid til subjektet.

Martin vasker seg. (= Martin vasker Martin.) Faren vasker ham. (= Martin vasker en annen person)

Formene

De refleksive pronomenene er:

Jeg vasker meg. Du vasker deg. Han Hun seg Den Det Vi vasker oss. Dere vasker dere. De vasker seg.

Vi bruker seg i 3. person (han, hun, den, det, de). I de andre formene bruker vi objekt-pronomen.

Refleksive verb

Vi må bruke refleksivt pronomen sammen med noen verb. Disse verbene er refleksive verb.

Jeg gifter meg med henne. (I marry her.) Hun gleder seg til sommeren. (She looks forward to the summer.) De koser seg hjemme. (They have a nice time at home.)

SIN

SIN

Sin er et refleksivt possessivt pronomen. Det betyr at det refererer til subjektet i setningen. Pronomenet har de samme formene som min og din:

faren sin – mora si – huset sitt – barna sine

Kriterier for å bruke sin

Det er tre kriterier for å bruke sin. Setningen må oppfylle alle kriteriene, ellers kan vi ikke bruke sin.

1. Eieren må være han, hun eller de.

Petter finner sykkelen sin. Jan og Ole maler rommet sitt.

2. Eieren må være subjekt i setningen.

Arne har mistet ei bok, og Henrik har mistet ei bok. Arne finner boka si. (Arnes bok.) Arne finner boka hans. (Henriks bok.)

3. Sin kan ikke være en del av subjektet i setningen.

Beate reiser til Afrika med faren sin. (Subjekt: Beate) Beate og faren hennes reiser til Afrika. (Subjekt: Beate og faren hennes.)

VERB

Futurum
Modalverb

MODALVERB

Vi har fem modalverb på norsk: kunne, ville, skulle, måtte og burde. Modalverbene står alltid sammen med et annet verb. Det andre verbet står i infinitiv uten å.

Infinitiv og preteritum er like for modalverbene.

Modalverbene kan ha forskjellige betydninger i forskjellige kontekster.

å kunne – kan – kunne – har kunnet Å kunne betyr at du har kunnskap eller kapasitet til å gjøre noe. Det kan også bety at du har lov til å gjøre noe. Han kan spille gitar. Barna kan være ute til klokka åtte.

Å kunne betyr ofte at noe er mulig.

Han kan bli president neste år. Det kan være korrekt, men jeg er ikke sikker.

å ville – vil – ville – har villet Å ville betyr vanligvis å ønske, å ha lyst til. På engelsk er dette "want to".

Han vil ikke spise fisk, men han vil spise desserten.

Vi bruker også å ville for å lage futurum når vi ikke snakker om en intensjon.

I morgen vil det regne mye.

Du kan lese mer om dette i dokumentet Futurum.

å måtte – må – måtte – har måttet Å måtte betyr at det er nødvendig å gjøre noe. Å måtte er det samme som "must, have to" på engelsk.

Du må skrive rapporten. Jeg må gå hjem nå fordi det er sent.

å skulle – skal – skulle – har skullet Vi lager futurum med skal når det er en intensjon.

Jeg skal reise til Oslo i morgen.

Vi kan også bruke å skulle for å si at noen må gjøre noe. Skal er sterkere enn må i en slik kontekst.

Har du ikke skrevet rapporten? Du skal skrive den i morgen!

Skal + infinitiv kan også bety "jeg har hørt at".

Han skal være rik. (= Jeg har hørt at han er rik.)

å burde – bør – burde – har burdet Vi bruker å burde når vi føler at vi må gjøre noe. Det betyr ofte "du må ikke, men det er best for deg hvis du gjør dette".

Vi bør gå en tur hver dag. Du bør ikke gjøre det, for det kan være farlig.

Partisipp

PARTISIPP

Vi har to partisipp-former av verbene på norsk: presens partisipp og perfektum partisipp.

Presens partisipp: Han er alltid smilende. Perfektum partisipp: Bilen er mye brukt.

Presens partisipp Vi lager presens partisipp med –(e)nde:

å smile → smilende å gå → gående

Presens partisipp forteller at noen gjør noe:

En smilende gutt = En gutt som smiler Han kom syklende. = Han syklet da han kom.

Det er ganske vanlig å bruke presens partisipp som adjektiv for å beskrive personer eller fortelle hvilken effekt en person eller ting har.

En smilende gutt (Gutten er alltid glad) Naboen er irriterende (Naboen lager irritasjon) En sjokkerende nyhet (Jeg blir sjokkert av nyheten)

Dette er ikke så vanlig med andre verb. Da foretrekker vi å bruke vanlig presens eller preteritum, eller vi bruker en som-setning. I disse eksemplene betyr stjerne (*) at setningen ikke er så god.

* Han er syklende. → Han sykler. * Jeg så en lesende mann. → Jeg så en mann som leste.

Etter å bli er det vanlig å bruke presens partisipp av disse verbene: å stå, å ligge og å sitte. Denne konstruksjonen forteller at personen fortsetter å så/ligge/sitte:

Han ble stående å tenke på det hun sa. Bøkene ble liggende på bordet fordi jeg glemte å rydde. Bare bli sittende. Jeg kommer snart tilbake.

Det er også vanlig å bruke presens partisipp av verb som viser bevegelse (gå, kjøre, sykle, løpe, hoppe...) etter å komme:

Han kom gående mot meg. Der kommer Lise løpende.

Perfektum partisipp Perfektum partisipp er verbets form i perfektum uten har.

En brukt sykkel. Denne boka er godt skrevet.

Vi bruker perfektum partisipp til å lage passiv. Du kan lese om det i dokumentet «Passiv».

Vi kan også bruke perfektum partisipp som et adjektiv. Når partisippet står foran et substantiv i plural, må vi bruke plural av partisippet også. Vi må også bruke plural i bestemt form.

En brukt jakke – brukte jakker – den brukte jakken – de brukte jakkene

Vi bruker ikke plural når partisippet står etter substantivet:

Jakken er brukt. → Jakkene er brukt. Boka er godt srevet. → Bøkene er godt skrevet.

Plural av perfektum partisipp Vi lager vanligvis plural med -e:

En brukt jakke – to brukte jakker

Verb som slutter på -et i perfektum, har to alternative former i plural av partisippet: -ete eller -ede.

En vasket bil – to vaskete biler / to vaskede biler

Uregelrette verb med -et i perfektum har -ne i plural:

Ei skrevet bok – to skrevne bøker En frosset kylling – to frosne kyllinger

Passiv

PASSIV

Vi kan bruke passiv når det ikke er interessant hvem som gjør noe.

Det som er objekt i aktiv, blir subjekt i passiv. Subjektet i aktiv (det logiske subjektet) blir et preposisjonsuttrykk med av:

Subj. Obj. Subj. logisk subj. Hun kysser ham. → Han blir kysset av henne.

Vi kan lage passiv på to måter:

Bli + perfektum partisipp Vi lager passiv i alle former med bli + perfektum partisipp. Perfektum partisipp er presens perfektum uten har

Han leser avisa. → Avisa blir lest. De reparerte vaskemaskina. → Vaskemaskina ble reparert.

I presens perfektum og preteritum perfektum kan vi velge mellom flere løsninger. Alle løsningene betyr det samme.

De har drept ham. → Han har blitt drept. eller: Han er blitt drept. eller: Han er drept.

De hadde drept ham. → Han hadde blitt drept. eller: Han var blitt drept. eller: Han var drept.

s-passiv I presens kan vi også bruke s-passiv: infinitiv + s. Vi kan ikke bruke s-passiv i preteritum eller perfektum.

Han leser avisa. → Avisa leses. (= Avisa blir lest.) Vi bruker s-passiv spesielt sammen med hjelpeverb, ikke bare i presens:

Vi må vaske bilen. → Bilen må vaskes. Vi måtte vaske bilen. → Bilen måtte vaskes.

Preteritum eller Presens Perfektum

PRETERITUM ELLER PRESENS PERFEKTUM?

Preteritum og presens perfektum er de vanligste formene når vi skriver om noe i fortida.

Preteritum

Vi bruker preteritum når vi snakker om noe som skjedde på et definert tidspunkt.

Jeg var i Italia i 2008. Han flyttet til Oslo for ei uke siden.

Vi trenger ikke å si tidspunktet i hver setning. Konteksten kan også fortelle oss om tidspunktet.

Henrik var i Italia i 2008. Da besøkte han Roma. Han så Colosseum.

Her vet vi når Henrik besøkte Roma og Colosseum: i 2008. Derfor bruker vi preteritum.

Tidsdefinisjonen kan ofte være uklar.

Martin har bodd i USA. Han jobbet i en bank der.

I dette eksempelet vet vi ikke når Martin bodde i USA, men vi vet når han jobbet i en bank: Det var da han bodde i USA. Derfor bruker vi preteritum.

Vi bruker preteritum i spørsmål med når.

Når flyttet du til Norge?

Presens perfektum

Vi bruker presens perfektum når vi ikke har et definert tidspunkt, eller når tidspunktet ikke er relevant.

Jeg har lest "Hamlet". Hun har danset tango.

Her er ikke fokuset på tida, men på aktivitetene.

Når vi har en tidsdefinisjon som inkluderer nå, bruker vi presens perfektum.

I dag har jeg gjort mye. Har du vært på ferie i år? Det har vært veldig pent vær den siste uka.

Vi bruker også presens perfektum om noe i fortida som vi gjør fremdeles.

Jeg har bodd tre år i Norge (og jeg bor her nå). Nå har jeg ventet lenge på deg. Hvor lenge har du vært gift? Han har allerede sovet i en time.

S-verb

S-VERB

S-verb er verb som slutter på -s i alle formene, og som har egen betydning. De er ikke passiv av vanlige verb. Vi kan skille mellom to grupper s-verb: ”hverandre-verb” og ekte s-verb.

”Hverandre-verb”

Disse verbene er laget av vanlige verb og betyr at flere personer gjør noe med/til hverandre:

Vi møtes. (= Vi møter hverandre) Vi snakkes. (= Vi snakker med hverandre)

I prinsippet kan man lage slike s-verb av alle verb som refererer til noe man kan gjøre med/til hverandre.

Vi ringes. (= Vi ringer til hverandre)

”Hverandre-verbene” kan også brukes i andre former enn presens:

De møttes i går. Har dere møttes før?

Ekte s-verb

De ekte s-verbene ender på -s i alle formene, og vi kan ikke bruke dem uten -s. Noen s-verb er like vanlige verb, men de betyr noe annet:

Jeg synes det er bra. Det finnes mange bøker på biblioteket. (å finnes ≠ å finne)

Noen vanlige s-verb:

å synes synes syntes har syntes = å mene å trives trives trivdes har trivdes = å like seg å finnes finnes fantes har funnes = å være, å eksistere å skyldes skyldes skyldtes har skyldtes = å være årsak til å spørs spørs = å være et spørsmål

VErbets former

VERBETS FORMER

Infinitiv: å spise Infinitiv er den formen du finner i ordboka. Den sier ikke noe om når handlingen foregår.

Det er viktig å lese. Han prøver å høre hva du sier.

De fleste verbene slutter på -e i infinitiv.

Vi bruker ikke å sammen med modale hjelpeverb (skal, vil, kan, må, bør):

Jeg skal lese boka. Nå må vi gå hjem.

Presens: spiser

Vi bruker presens når vi snakker om noe som skjer nå:

Nå skriver vi et brev. Hun bor i en ny leilighet.

Vi kan også bruke presens om framtid:

Neste uke reiser vi til Frankrike.

Presens slutter nesten alltid på -r.

Preteritum (presens preteritum): spiste

Preteritum bruker vi om fortid når vi vet når noe skjedde:

I går spiste vi middag klokka 5. Da jeg var liten, bodde jeg på landet. Jeg lærte engelsk for mange år siden.

Fokus er på tidspunktet. Det viktige er når jeg gjorde noe.

Presens perfektum: har spist

Presens perfektum bruker vi om fortid når vi ikke vet når noe skjedde:

Jeg har bodd på landet. Jeg har lært engelsk.

Fokus er på handlingen. Det viktige er hva jeg har gjort.

Vi bruker også presens perfektum om noe i fortida som varer ennå:

De har bodd i Oslo i seks år (og de bor der nå). Hun har arbeidet mye denne uka (denne uka = nå).

Vi bruker også presens perfektum når vi snakker om ei tid som også inkluderer nå:

Hva har du gjort i dag? Jeg har hatt det travelt denne uka.

Preteritum perfektum (Pluskvamperfektum): hadde spist

Preteritum perfektum er presens perfektum med ha i preteritum.

Preteritum perfektum bruker vi om noe som skjedde før noe annet i fortid, eller om noe som var ferdig på et tidspunkt i fortida:

Han flyttet til Oslo etter at han hadde giftet seg. Han hadde skrevet før møtet i går.

Futurum: skal spise

Vi lager futurum med skal + infinitiv når vi har en plan eller en intensjon.

Når vi ikke har en plan eller en intensjon, bruker vi vil + infinitiv eller kommer til å + infinitiv.

Neste uke skal vi reise til Bergen. I morgen vil hun vinne i Lotto. I morgen kommer hun til å vinne i Lotto.

Imperativ: spis!

Imperativ er ikke en tid av verbet, men et modus. Vi bruker imperativ når vi skal gi en kommando.

Imperativ er infinitiv minus -e. Noen verb har ikke -e i infinitiv. Da er imperativ og infinitiv like.

Hør! Ikke gå på gresset!

Passiv: spises, blir spist

Vi bruker passiv når vi ikke forteller hvem som gjør noe.

I presens kan vi lage passiv ved å legge en -s til infinitiv, eller vi kan bruke bli + perfektum partisipp:

Huset males. Huset blir malt.

Vi kan ikke bruke s-passiv i fortid. Da bruker vi bli + perfektum partisipp:

Huset ble malt. Huset har blitt malt.

I fortid har vi også alternative former for å lage passiv. Du kan lese mer om det i dokumentet Passiv.

Viktige verb
Verbliste

SUBSTANTIV

Ubestemt og Bestemtform

BESTEMT ELLER UBESTEMT FORM?

Substantivene kan være i bestemt eller ubestemt form på norsk. Vi har noen absolutte regler for hvilken form vi skal bruke, men tre viktige distinksjoner hjelper oss også når vi skal velge korrekt form. De er:

Ny informasjon – kjent informasjon Generell – spesifikk En av mange – unik

Vi starter med de absolutte reglene.

Alltid ubestemt form Etter possessive pronomen og possessive uttrykk:

Det er min bil. Det er Toms bil. Norges beste restaurant.

Etter mange, mye, ingen og vanligvis etter tall:

Han spiser mange epler og drikker mye brus. De har ingen barn. Jeg leste seks bøker i ferien.

Etter hver og hvilken:

Han trener hver dag. Hvilken bok liker du best?

Alltid bestemt form Foran possessive pronomen og possessive uttrykk:

Det er bilen min. Det er bilen til Tom.

Etter den/denne, det/dette og de/disse:

Jeg vil ha den jakken. Disse skoene er fine.

Etter mange av, mye av, ingen av og tall + av:

Han spiste mange av eplene og drakk mye av brusen. Ingen av barna var der. Jeg har lest to av bøkene.

Ny informasjon – kjent informasjon Vi bruker ubestemt form når vi introduserer ny informasjon. Etterpå bruker vi bestemt form når vi refererer til denne informasjonen. Et eksempel:

Tom har en bil. Bilen er dyr. Han liker å kjøre bilen. Jakob har også en bil. Den er også dyr. Bilene er dyre.

Først introduserer vi en bil i historien. Bestemt form (bilen) forteller at vi snakker om Toms bil, ikke en annen bil. Leseren vet hvilken bil det er. Derfor bruker vi bestemt form. Etterpå introduserer vi Jakobs bil. Det er ny informasjon. Leseren kjenner ikke Jakobs bil. Derfor bruker vi ubestemt form. Nå kjenner leseren Toms bil og Jakobs bil. Derfor bruker vi bestemt form i Bilene koster mye. Leseren forstår: "Toms bil koster mye, og Jakobs bil koster mye."

Vi bruker vanligvis ubestemt form etter "Det er..." fordi denne strukturen introduserer ny informasjon:

Det er en mann der borte. Mannen heter... Er det en hund eller en katt? Jeg tror at det er en katt.

"Det er..." introduserer ikke alltid et nytt substantiv, men noen ganger kan et adjektiv gi ny informasjon om substantivet. Da må vi bruke ubestemt form selv om substantivet ikke er ny informasjon:

Tom har en bil. Det er en fin bil.

Generell - spesifikk Ubestemt form refererer til noe generelt, og bestemt form refererer til noe spesifikt:

Katter liker ikke hunder. (generelt: alle katter og alle hunder) Kattene liker ikke hunder. (spesifikke katter – alle hunder generelt) Kattene liker ikke hundene. (spesifikke katter – spesifikke hunder)

Når vi skal velge ubestemt eller bestemt form, er dette et viktig spørsmål: "Vet leseren hvilken bil/bok/sjokolade... jeg snakker om?" Vi bruker bestemt form når svaret på spørsmålet er "ja". I eksempelet med Toms bil introduserer vi bilen først. Derfor vet leseren hvilken bil vi snakker om. Noen ganger har leseren informasjon fra konteksten. Et eksempel:

Du har bursdag, og en venn gir deg to sjokolader. En sjokolade har nøtter, og en sjokolade har ikke nøtter. Neste dag møter du vennen, og du sier:

Takk for sjokoladene. Jeg liker vanligvis ikke sjokolade, men jeg likte sjokoladen med nøtter.

Bestemt form i sjokoladene forteller vennen at du snakker om spesifikke sjokolader: Sjokoladene fra vennen. Vennen vet dette fra konteksten, og bestemt form sier: "Du vet hvilke sjokolader jeg snakker om." Ubestemt form i Jeg liker vanligvis ikke sjokolade forteller: "Jeg snakker generelt om alle typer sjokolade." Vennen forstår: "Han snakker ikke om sjokoladene fra meg." Etterpå snakker du om en spesifikk sjokolade: sjokoladen med nøtter. Derfor bruker du bestemt form.

En geografisk definisjon forteller ofte at vi snakker om noe spesifikt. Derfor bruker vi vanligvis bestemt form foran en geografisk definisjon:

Gatene i Paris er pene. (spesifikke gater: i Paris) Barna på skolen er flinke. (spesifikke barn: på skolen) Koppene på bordet er hvite. (spesifikke kopper: på bordet)

En av mange – unik Vi bruker bestemt form når vi snakker om noe unikt:

Sola er varm. (Vi har bare éi sol.) Jeg har vondt i ryggen. (Jeg har bare en rygg.) Hvordan er været i Oslo? ("Vær" er et unikt fenomen.)

Et adjektiv kan gi ny informasjon om et "unikt" substantiv. Da må vi bruke ubestemt form hvis adjektivet står foran substantivet:

Han har en sterk rygg.

Bestemt form betyr ofte "det finnes bare en", men ubestemt form betyr ofte "én av mange":

Bergen er en by i Norge. (= Bergen er en av mange byer i Norge.) Bergen er byen i Norge. (= Det er bare én by i Norge: Bergen.)

Det er mange byer i Norge. Derfor er ikke eksempelet Bergen er byen i Norge logisk korrekt.

Kollisjon mellom distinksjonene Disse tre distinksjonene kolliderer noen ganger. Vi starter kanskje teksten med å snakke om et spesifikt universitet. Da er det både ny informasjon (= ubestemt form) og spesifikt (= bestemt form). Det er vanskelig å gi absolutte regler for prioriteringen av distinksjonene, men vanligvis er prioriteringen slik:

1. en av mange – unik 2. generell – spesifikk 3. ny informasjon – kjent informasjon

Derfor må teksten om et spesifikt universitet starte med bestemt form:

Jeg studerer på universitetet i Trondheim. Det heter NTNU.

Derfor må vi også ha ubestemt form i Bergen er en by i Norge. Vi har en geografisk definisjon (i Norge), men Bergen er en av mange byer, og det er viktigere når vi velger form.

Idiomatiske uttrykk I noen uttrykk bruker vi vanligvis ubestemt form. Her er noen eksempler:

gå på kurs/jobb/arbeid gå/være på kafé/kino/restaurant... reise med buss/fly/tog... ta buss/fly/tog... kjøre bil spille gitar/piano/tromme... ha tid til til frokost/lunsj/middag

I mange andre uttrykk bruker vi vanligvis bestemt form, for eksempel:

gå på skolen/i barnehagen

studere/jobbe på universitetet gå/være i kirka en gang i uka/måneden/året

Her er to viktige tidsuttrykk med bestemt og ubestemt form:

om sommeren (= hver sommer) i sommer (= denne sommeren)

Vi bruker ubestemt form i navnet til mange berømte steder. Bestemt form kan ofte bety noe annet:

Det hvite hus (= presidentens hus i USA) Det hvite huset (= et spesifikt hus som er hvitt)

Den røde plass (= plassen foran Kreml i Moskva) Den røde plassen (= en plass som er rød)

Specific and unspecific

DEFINITE AND INDEFINITE FORM

In Norwegian, a noun can appear either in the indefinite form or in the definite form. There are some absolute rules that determine which form is correct, but three important distinctions also help us make the right choice. These are:

New information vs. known information General vs. specific One among many vs. unique

Let us first have a look at the absolute rules.

Always the indefinite form After a possessive pronoun or an expression of possession:

Det er min bil. Det er Toms bil. Norges beste restaurant.

After mange, mye, ingen and usually after numbers:

Han spiser mange epler og drikker mye brus. De har ingen barn. Jeg leste seks bøker i ferien.

After hver and hvilken:

Han trener hver dag. Hvilken bok liker du best?

Always the definite form In front of a possessive pronoun or an expression of possession:

Det er bilen min. Det er bilen til Tom.

After den/denne, det/dette and de/disse:

Jeg vil ha den jakken. Disse skoene er fine.

After mange av, mye av, ingen av and numbers + av:

Han spiste mange av eplene og drakk mye av brusen. Ingen av barna var der. Jeg har lest to av bøkene.

New information vs. known information We use the indefinite form when we introduce new information. Then, we use the definite form when we refer to this information. An example:

Tom har en bil. Bilen er dyr. Han liker å kjøre bilen. Jakob har også en bil. Den er også dyr. Bilene er dyre.

First we introduce a car (en bil) into the story. The definite form (bilen) tells the reader that we are not talking about any car, but Tom's car. The reader knows which car we are referring to. Therefore, we use the definite form. Then we introduce Jakob's car. This is new information. The reader has no previous knowledge of Jacob's car. Therefore, we use the indefinite form. Now, the reader knows about both Tom's car and Jakob's car. Therefore, we use the definite form in Bilene er dyre. The reader then understands that we are now talking about Tom's and Jakob's cars, not about cars in general.

We usually use the indefinite form after "Det er..." because this structure introduces new information:

Det er en mann der borte. Mannen heter... Er det en hund eller en katt? Jeg tror at det er en hund.

"Det er..." does not always introduce a new noun, but sometimes an adjective may give new information about the noun. In that case, we must use the indefinite form even if the noun itself is not new information:

Tom har en bil. Det er en fin bil.

General vs. specific The definite form refers to something specific, while the indefinite form refers to something in general:

Katter liker ikke hunder. (general: all cats and all dogs) Kattene liker ikke hunder. (specific cats – all dogs in general) Kattene liker ikke hundene. (specific cats and specific dogs)

An important question when deciding which form of the noun to use, is: "Does the reader know which car/book/chocolate... I am talking about?" We use the definite form if the answer to this question is "yes". In the example with Tom's car, we introduce the car explicitly in the beginning of the story. Therefore, the reader knows what car we are talking about. However, sometimes the reader must rely on information from the context. An example:

Imagine that it is your birthday, and a friend gives you two chocolates. One of them has nuts in it, the other does not. The next day, you meet your friend and say:

Takk for sjokoladene. Jeg liker vanligvis ikke sjokolade, men jeg likte sjokoladen med nøtter.

The definite form sjokoladene tells the friend that you are talking about some specific chocolates: the chocolates he gave you yesterday. Your friend knows this from the context, and the definite form implies: "You know which chocolates I mean." The indefinite form in Jeg liker vanligvis ikke sjokolade implies: "I am talking about all sorts of chocolate in general." Your friend then understands that you are not talking about the chocolates that you got from him. Then, you refer to a specific chocolate: the chocolate with nuts in it. Therefore, you use the definite form.

A geographical specification often indicates that we are talking about a specific specimen of something. Therefore, we usually use the definite form together with a geographical specification:

Gatene i Paris er pene. (specific streets: in Paris) Barna på skolen er flinke. (specific children: at school) Koppene på bordet er hvite. (specific cups: on the table)

One among many vs. unique We use the definite form when we talk about something unique:

Sola er varm. (We only have one sun.) Jeg har vondt i ryggen. (I only have one back.) Hvordan er været i Oslo? ("Weather" is a unique phenomenon.)

An adjective can give new information about a "unique" noun. In that case, we must use the indefinite form if the adjective is in front of the noun:

Han har en sterk rygg.

The definite form often means "there is just one of this", whereas the indefinite form often means "one among many":

Oslo er en by i Norge. (= Oslo is one of many Norwegian cities.) Oslo er byen i Norge. (= There is only one Norwegian city: Oslo.)

There are in fact many cities in Norway. Therefore, the example Oslo er byen i Norge is not logically correct.

When these distinctions collide Sometimes these the distinctions collide. We may want to start a text by talking about a specific university. Then, the university is both new information (= indefinite form) and specific (= definite form). It is difficult to give strict rules for the priority between the distinctions, but usually the priority is like this:

1. One among many vs. unique 2. General vs. specific 3. New information vs. known information

Therefore, a text about a specific university must start with the definite form:

Jeg studerer på universitetet i Trondheim. Det heter NTNU.

Because of this order of priority, we also need the indefinite form in the example above Oslo er en by i Norge. We have a geographical specification (i Norge), but Oslo is one among many cities, and that is given more priority than the geographical specification.

Idiomatic expressions In some expressions we usually use the indefinite form regardless of the rules above. Her are a few examples:
 

gå på kurs/jobb/arbeid gå/være på kafé/kino/restaurant... reise med buss/fly/tog... ta buss/fly/tog... kjøre bil spille gitar/piano/tromme... ha tid til til frokost/lunsj/middag

In many other expressions we usually use the definite, as in these examples:

gå på skolen/i barnehagen studere/jobbe på universitetet gå/være i kirka en gang i uka/måneden/året

Here are two frequent time expressions with the indefinite and definite form respectively:

om sommeren (= hver sommer) i sommer (= denne sommeren)

We use the indefinite form in the name of many famous sites. Here, the definite form may change the meaning of the phrase:

Det hvite hus (= the house of the president of the USA) Det hvite huset (= a specific house which is white)

Den røde plass (=Cremlin square in Moscow) Den røde plassen (= a place which is coloured red)

DENNE, DETTE, DISSE OG DEN, DET, DE
Genitiv

GENITIV

Substantivets genitiv-form forteller at substantivet eier noe. Vi lager denne formen med -s etter substantivet. Det skal ikke være apostrof foran -s. Substantivet som kommer etter genitiv, står i ubestemt form.

Mannens jakke = Mannen eier jakken En gutts leker = En gutt eier lekene

Når navnet eller substantivet slutter med -s eller -z, skal det ikke være en ekstra -s for eie-formen. I stedet har vi apostrof etter den siste bokstaven:

Mattias’ venner

Genitiv-s er ganske formelt. Derfor er det vanligere å bruke til i stedet for eieformen. Substantivet foran til står i bestemt form.

Mannens jakke → Jakken til mannen En gutts leker → Lekene til en gutt

Irregulære verb
The forms of the noun

THE FORMS OF THE NOUN

In Norwegian, the nouns fall into three groups: masculines, feminines and neuters. These are the grammatical genders (in Norwegian: kjønn) of the nouns.

Which gender is the noun? Usually, we cannot tell which gender a noun is, just by looking at it. We have to learn it for each noun. However, here is a little help.

All feminines can also be used as masculines. We can say ei bok – boka (feminine) or en bok – boken (masculine). It is most common to use the feminine form for words for female persons, like ei jente – jenta. But it is also possible to say en jente – jenten.

Only about 25% of the nouns are neuters. Therefore, you should focus on learning them. The rest you can treat as masculines. A list of some frequent neuters can be found at grammatikk.com.

Nouns ending in -sjon, -ning, -het or -else are masculines.

Forms of the noun The nouns have four forms along to dimentions: singular – plural and indefinite – definite (In Norwegian: ubestemt – bestemt).

Singular Plural Indefinite Definite Indefinite Definite

In the idefinite form, singular, there is an article in front of the noun: en, ei or et. This corresponds to the English a(n). You can learn more about the use of the indefinite article in the document Ubestemt artikkel (Norwegian text).

The noun also has an article in the definite form, both singular and plural. In English this is a little word in front of the noun: the, but in Norwegian it is a suffix.

Now, let us have a look at the forms for masculines, feminines and neuters.

Masculine The masculines fall into three groups. Most masculines follow this declension:

en bil (a car) bilen (the car) biler (cars) bilene (the cars) en hage (a garden) hagen hager hagene

Masculines ending in -el have a contraction in the plural.

en støvel (a boot) støvelen støvler støvlene en sykkel (a bike) sykkelen sykler syklene

Masculines ending in -er have special forms in the plural. These are often words for persons, like nationalities and professions.

en tysker (a German) tyskeren tyskere tyskerne en lærer (a teacher) læreren lærere lærerne

Feminine Feminines are declined as follows:

ei dør (a door) døra dører dørene ei jente (a girl) jenta jenter jentene

The plural forms of the feminines and most masculines are identical.

Nøytrum The neuters fall into two groups, depending on the number of syllables in the indefinite form, singular. A word usually has as many syllables as there are vowels or clusters of vowels (called diphtongs) in it:

et hus one vowel → one syllable et eple two vowels → two syllables et menneske three vowels → three syllables et tau one cluster of vowels → one syllable

Neuters with two or more syllables follow this pattern:

et eple (an apple) eplet epler eplene et problem problemet problemer problemene

The plural is identical with that of the feminines and most masculines.

Substantiv som nøytrum
Ubestemt artikkel

UBESTEMT ARTIKKEL

Den ubestemte artikkelen har tre former på norsk: en, ei og et.

Vanligvis skal substantivet ha artikkel i ubestemt form, singular. Substantivet må alltid ha artikkel når vi har et adjektiv:

Jeg ser en gutt. Der er det et rødt hus.

Yrker og nasjonaliteter Vi bruker ikke artikkel sammen med yrker, nasjonaliteter eller andre substantiver som definerer en person, når verbet er å være eller å bli:

Hun er tysker. Han blir lærer. Er Tom student? Anne er syklist.

Men med adjektiv: Hun er en hyggelig tysker. Han er en flink lærer.

Hvis vi bruker andre verb, må vi bruke artikkel:

Jeg ser en tysker. Professoren møter en student.

Substantiv som vi ikke kan telle Vi bruker ikke artikkel med substantiv som vi ikke kan telle. Dette er ofte substantiv for mat og drikke. Her bruker vi vanligvis ikke artikkel selv om vi har et adjektiv.

Nå skal vi drikke melk. Har du tid nå? Det er pen snø ute.

Noen typer mat kan vi telle. Da kan vi bruke artikkel, men det betyr noe annet:

Jeg spiste fisk. (Kategorien fisk: Jeg laget mat av fisk.) Jeg spiste en fisk. (Kvantitet: Jeg spiste en hel fisk.)

Transport Når vi sier hvordan vi reiser, bruker vi ikke artikkel:

Vi reiste til Spania med fly. Kjører du bil til jobben?

Med adjektiv må vi ha artikkel: Vi reiste med et stort fly.

Uttrykk uten artikkel Mange uttrykk med å gå/være på har ikke artikkel:

Jeg går på kurs i norsk. Vil du gå på kino? Etterpå kan vi gå på kafé. Var du på teater i går?

Her må vi også ha artikkel når vi har et adjektiv: Jeg går på et godt kurs. Vi går på en fin kafé.

Sammen med noen verb er vi ikke konsekvente. Det er vanligst å droppe artikkelen i disse uttrykkene, men det er også korrekt å ha artikkel. Her er et par eksempler:

Jeg skal kjøpe (en) bil. Hun fikk (ei) bok til bursdagen. Han bruker (en) penn når han skriver brev.

ADJEKTIV

Adjektiv samsvar

Grammatikk

Være/bli + adjektiv

Etter verbene å være og å bli har adjektivet disse formene:

Mask.: Gutten er/blir stor. En gutt er/blir stor. Fem.: Jenta er/blir stor. Ei jente er/blir stor. Nøytr.: Huset er/blir stort. Et hus er/blir stort. Plural: Kakene er/blir store. Mange kaker er/blir store.

Substantivet kan være i bestemt eller ubestemt form.

Adjektiv + substantiv i ubestemt form

Adjektivet har disse formene når det er foran et substantiv i ubestemt form:

Mask.: Det er en stor gutt. Fem.: Det er ei stor jente. Nøytr.: Det er et stort hus. Plural: Det er store kaker.

Adjektiv + substantiv i bestemt form

Adjektivet må ha en artikkel når det står foran et substantiv i bestemt form. Substantivets kjønn og tall bestemmer hvilken artikkel vi skal ha.

Vi bruker alltid plural av adjektivet foran substantiv i bestemt form.

Mask.: Den store gutten. Fem.: Den store jenta. Nøytr.: Det store huset. Plural: De store kakene.

Adjektiv sammen med possessivt pronomen

Possessivt pronomen kan stå foran eller etter substantivet på norsk. Det har også konsekvenser for adjektivet hvilken struktur vi velger.

Når det possessive ponomenet står etter substantivet, må substantivet være i bestemt form. Derfor må også adjektivet være i bestemt form og ha artikkel:

Jeg liker den nye bilen min. De flytter inn i det nye huset sitt.

Når pronomenet står foran substantivet, står adjektivet mellom pronomenet og substantivet. Adjektivet står alltid i bestemt form, men uten artikkel i denne strukturen:

Jeg liker min nye bil. De flytter inn i sitt nye hus.

Adjektiv med spesielle former

Adjektiv på –el, –er og –en har sammentrekning i flertall:

en gammel mann – gamle menn ei vakker jente – vakre jenter ei åpen dør – åpne dører

Korte adjektiv som slutter på vokal har –tt i nøytrum:

et nytt hus et blått skap

Adjektiv som slutter på –ig har ikke –t i nøytrum:

et hyggelig selskap et viktig møte

Adjektiv som slutter på konsonant + t får ikke ekstra –t i nøytrum:

et svart belte et trist barn

Nasjonaliteter på –sk og lange adjektiv på –sk har ikke –t i nøytrum:

et norsk menneske et fransk språk et praktisk svar et utenlandsk brev

 

Adjektiv som slutter på –e er like i alle formene:

en moderne film – ei moderne bok – et moderne hus – moderne aviser

Disse adjektivene er spesielle:

en bra film – ei bra bok – et bra program – bra filmer en glad gutt – ei glad jente – et glad barn – glade mennesker en liten gutt – ei lita jente – et lite barn – små byer

Liten har også spesiell bøyning i bestemt form:

den lille gutten – den lille jenta – det lille huset – de små bøkene

lær mer grammatikk.

Adverb

Grammatikk - ADVERB

Et adverb refererer til et verb, et adjektiv, ei tid eller et sted:

Jenta synger pent. (Hvordan synger hun?) Filmen er svært god. (Hvor god er filmen?) Møtet begynner sent. (Når begynner møtet?) Vi er inne. (Hvor er vi?)

Adverb = nøytrum av adjektivet:

Reisen var lang. → Vi reiste langt. En pen sang. → Hun sang pent.

Adverbene har samme komparasjon som adjektivene:

Jakken er pen, buksa er penere, men genseren er penest. Anne synger pent, Kari synger penere, men Hilde synger penest.

Stedsadverb

Mange stedsadverb har –e når vi snakker om ”på stedet”, men ikke når vi snakker om ”til stedet”:

Jeg er hjemme. Jeg går hjem. Jeg er inne/ute/oppe/nede. Jeg går inn/ut/opp/ned.

Her og der har egne ord:

Jeg er her/der. Jeg går hit/dit.

Vi bruker aldri preposisjon sammen med stedsadverb.

Litt – lite

Litt er bare adverb og betyr ”ikke mye”.

Han spiste bare litt til frokost.

Lite er både adjektiv (nøytrum av ”liten”) og adverb. Når lite er adverb, betyr det ”nesten ingenting”. Lite er mindre enn litt.

Huset er lite. (adjektiv) Han spiser lite. Jeg kan litt fransk, men lite spansk. (= Jeg kan mer fransk enn spansk)

Lang – lenge

Lang er et adjektiv. Det forteller hvor stort noe er, eller en distanse. Adjektivet har -t i nøytrum:

Bordet er langt. Det er langt å reise fra Oslo til Tokyo.

Lang kan også være et adverb. Da må vi bruke nøytrumformen. Adverbet langt refererer vanligvis til en distanse:

Han hoppet langt. Vi reiste langt i sommerferien.

Lenge er et adverb, og det refererer bare til tid. Det betyr ”lang tid”. Det er vanligere å bruke lenge enn lang tid.

Vi måtte vente lenge på svaret. Hvor lenge har du bodd her?

Adjektivet lang og adverbet lang har forskjellig komparativ form:

Bordet mitt er langt, men bordet ditt er lengre. Du hoppet langt, men hun hoppet lenger.

Lenge har komparativformen lenger:

Jeg var lenge i Oslo, men han var lenger i Oslo.

lær mer grammatikk.

Komparasjon

Grammatikk - KOMPARASJON

Adjektivet har tre former:

Positiv Komparativ Superlativ Han er glad. Han er gladere enn meg. Han er gladest. Huset er høyt. Huset er høyere enn treet. Huset er høyest.

Komparativ

Vi lager komparativ med -ere: glad → gladere, grønn → grønnere

Adjektivet har samme form i maskulin, feminin, nøytrum og plural:

Gutten/jenta/huset/fjellene er høyere.

Vi bruker enn for å sammenligne:

Jan er høyere enn Per. Denne bilen er finere enn bilen min.

Superlativ

Vi lager superlativ med -est: glad → gladest, grønn → grønnest

Vi bruker superlativ når vi snakker om et maksimum, også når vi sammenligner bare to:

Jakob er høyest av alle guttene. Hvem er høyest av Anne og Lise? Anne er høyest.

I disse eksemplene snakker vi om maksimum høyde i to små grupper: klassen og Anne/Lise. Ingen er høyere enn Jakob og Anne i disse gruppene. Derfor må i bruke superlativ på norsk.

I superlativ kan vi også bruke bestemt form. Da får adjektivet plural-form:

Han er den gladeste. Det er den gladeste gutten i Trondheim.

Adjektiv som Substantiv

Grammatikk - ADJEKTIV SOM SUBSTANTIV

Noen ganger bruker vi adjektiv alene uten å si substantivet som det refererer til, spesielt hvis vi snakker om mennesker:

Mange unge [mennesker] liker rock. De gamle [menneskene] husker hvordan det var før. Den eldste [mannen] heter Nils.

Vi kan gjøre dette med alle adjektiv.

I slike setninger fungerer adjektivet som et substantiv. Men det har former som et adjektiv:

Singular: en gammel [person] – den gamle [personen] Plural: gamle [personer] – de gamle [personene]

Vi kan også gjøre dette med komparativ- og superlativformer av adjektivet:

Det bor mange eldre [mennesker] her. De rikeste [menneskene] bor i store hus.

Med noen adjektiv bruker vi nesten aldri substantiv. Vi tenker på dem som substantiv, men de er adjektiv!

en ansatt den ansatte ansatte de ansatte en arbeidsledig den arbeidsledige arbeidsledige de arbeidsledige en arbeidsløs den arbeidsløse arbeidsløse de arbeidsløse en kriminell den kriminelle kriminelle de kriminelle en kristen den kristne kristne de kristne en ufør den uføre uføre de uføre en voksen den voksne voksne de voksne

Pass på denne forskjellen:

en ung – den unge – unge – de unge = en ung person, ungdom (adjektiv) en unge – ungen – unger – ungene = et barn (substantiv)

PREPOSISJONER

Genitiv

«OF» NORSK

På norsk bruker vi mange forskjellige preposisjoner for den engelske preposisjonen «of».

TIL

Når noen eier noe:

Skiene til barna. Maten til katten.

Om mennesker:

Smilet til Anne. Problemene til politikerne.

I

Om geografi eller tid når i er riktig preposisjon for stedet eller tidsuttrykket:

Menneskene i Norge. (i et land) Hovedgata i Paris heter Champs Elysées. (i en by) Den fineste dagen i året. (i et år)

Om geografi eller tid når på er riktig preposisjon for stedet eller tidsuttrykket:

Innbyggerne på stedet ville ikke flytte. (på et sted) Taket på huset. (taket er på huset) Hvilken tid på dagen liker du best? (på en dag)

Om hvordan noe ser ut, høres ut, smaker, føles eller lukter:

Fargen på himmelen. Høyden på tårnet. Smaken på maten.

AV

Om en del av noe:

Toppen av fjellet. Halvparten av landet.

Om skaperen av noe:

Komponisten av symfonien. Forfatteren av romanen.

FOR

Om en representant for ei gruppe:

Representanten for de ansatte. Pressetalsmannen for bedriften.

Om en ansvarlig person:

Lederen for Høyre. Sjefen for bedriften. Rektor for skolen.

I på Til

I – PÅ – TIL – HOS

Jeg er... Jeg går/drar... Personer: generelt om personer hos til legen, tannlegen hos til frisøren hos til Geografiske steder: byer, land og kontinenter i til små steder og plasser på til bydeler på til gater og veier i til øyer på til fjell på på hav, sjøer på på Rom, institusjoner, aktiviteter: apoteket på på badet på på banken i i barnehagen i i biblioteket på på butikken i eller på i eller på do, toalettet på på fabrikken på på huset i inn i hybelen på på jobb(en), arbeid(et) på på kafé på på kantina i eller på i eller på kino på på kiosken i i kirka i i kjelleren i i kjøkkenet på på kontoret på på kurs på på leiligheten i inn i loftet på på museum på på politiet hos til restaurant på på
I, på, hos, til | 2
grammatikk.com © Kjell H. Ullestad
Jeg er... Jeg går/drar...

skolen på på soverommet i eller på inn i / inn på stasjonen på på stua i eller på inn i / inn på sykehuset på på teatret i eller på i eller på trening på på universitetet på på Tips: Det er en tendens til at vi bruker preposisjonen på når substantivet er nøytrum, men dette er ikke en generell regel.

Steder ute: fjellet i eller på på hagen i ut i sentrum i til sjøen på ut på skogen i i

Tidsuttrykk

Dager, måneder og år Vi bruker i foran måneder og år. Foran dager bruker vi på.

De giftet seg i mars. Han ble født i 1984. Vi kommer på tirsdag.

«Denne dagen» heter i dag. Her er noen andre viktige uttrykk om dager og år:

i går I dag er det mandag. I går var det søndag. i morgen I dag er det mandag. I morgen er det tirsdag. i forgårs I dag er det mandag. I forgårs var det lørdag. i overmorgen I dag er det mandag. I overmorgen er det onsdag. i fjor Nå er det 2019. I fjor var det 2018.

Tider på dagen Vi bruker i når vi snakker om «denne kvelden/formiddagen...». Substantivet er i ubestemt form. Aktiviteten kan være i nåtid, fortid eller framid.

Hva gjør du i kveld? Jeg hadde mye å gjøre i ettermiddag.

«I morgen» betyr «dagen etter i dag». Derfor sier vi i morges for «denne morgenen».

Jeg sov til klokka 10 i morges.

Vi bruker om når vi snakker om «hver kveld/formiddag...». Substantivet står i bestemt orm.

Jeg liker å lese om kvelden. Hva pleier du å gjøre om ettermiddagen? De spiser alltid en stor frokost om morgenen.

Noen ganger snakker vi om en spesikk kveld/formiddag. Da bruker vi også om, og substantivet er bestemt form.

På lørdag gikk vi en tur om ettermiddagen. Jeg måtte ikke jobbe i går. Derfor sov jeg lenge om morgenen. I morgen skal vi handle om formiddagen.

Resources from: Grammatikk.com